Som helsepersonell i voksenfeltet har vi lovmessig plikt til å ta inn barn og ungdom som er pårørende til en barnesamtale. Men dette gjør vi sjeldnere når foreldrene er i selvmordskrise. Vi snakker heller ikke om suicidaliteten med barna.

Studier viser at barn som er pårørende til foreldre med selvmordsatferd, har statistisk forhøyet risiko for selv å utvikle egen selvmordsatferd når de blir eldre. Å leve med en mor eller far som har forsøkt å ta livet sitt, eller som snakker om selvmord på en direkte eller indirekte måte, er potensielt traumatiserende for et barn. Trygge voksne kan hjelpe barna og samtidig redusere betingelsene for generasjonsoverføring av psykisk smerte. Men da må vi som er hjelpere jobbe med egen berøringsangst, invitere inn barna til samtaler og øve på både planlegging og gjennomføring av barnesamtalene.

I denne parallellen vil du få relevant bakgrunnsinformasjon om hvorfor vi som jobber med de voksne som er suicidale også bør ta inn hele familien i pårørendearbeidet, og hvordan du kan gjøre dette. I tillegg vil Grete Lillian Moen fortelle fra egen oppvekst som pårørende datter til en mamma som strevde med psykisk lidelse og suicidalitet.